Du velger ikke kollegaene dine.

Jeg har angst.


Jeg har lært at det ikke hjelper å late som den ikke er der, men heller bare akseptere den. Jeg har angst for at noen skal bli sinte på meg. Det fungerer flott når man jobber som lærer...


Jeg har en kollega som blir sint og fornærmet som et lemmen. Helt plutselig kan hun svare meg frekt eller slutte å ha øyekontakt med meg. Da forstår jeg at hun mener jeg har gjort noe galt. Hun oppfører seg som en liten 3-åring som ikke får viljen sin. Og hun skjuler det ikke. Rett foran elevene kan hun komme med de frekkeste utsagn, på et helt vanlig spørsmål.


To ganger på to uker har hun blitt sint nå. Hun kommer alltid å beklager seg etterpå, men jeg merker at jeg ikke har den samme tillitten til henne lengre. Noe er ødelagt. Angsten min gir jeg en 9-er av 10. Jeg var SÅ nær til å ikke komme på jobb i dag, fordi jeg blir kvalm av å tenke på at jeg skal være sammen med denne kvinnen som oppfører seg så utrulig dårlig mot meg, når hun finner det for godt.


Jeg kan jo ikke bare godta dette! Hun kan jo ikke få lov til å behandle meg på den måten! Det er ikke greit! Ja, jeg er nyutdannet og ung i forhold til henne, men det gir henne faen ikke rett i å behandle meg som en dritt på grunn av noe som ofte viser seg å være en misforståelse eller dårlig kommunikasjon! Faen heller, jeg er jo ikke gift med henne! Jeg prøver å ha et profesjonelt forhold til henne, men det er jo en umulighet når hun oppfører seg slik!


Ok, måtte bare få det ned. Og jeg vet hva du tenker. "Si det til henne da. Si at du ikke godtar det. At du ikke syns det er greit at hun oppfører seg slik." Nevnte jeg at jeg har angst for at folk skal bli sinte på meg? Jeg skal fortelle deg noe, mister jeg-vet-best, det er faen meg ikke så lett!!!!

Sint, forvirret og lei meg

For noen måneder siden fikk jeg høre at KS ville endre arbeidtidsavtalen til lærere, slik at vi fikk like faste arbeidsdager som alle andre som jobber i kommunen. Jeg bare flirte av det den gang. "Dette er jo helt latterlig. Mener de dette seriøst?" tenkte jeg . Vi protesterte helt villt. Lagde facebookgruppe, har marsjert i tog for å si ifra om at vi ikke syns dette er greit. Likevel, noen få måneder etterpå sitter vi her og nå ser det ut som vi taper kampen?!! Hva?!!

For det første virket det jo som om ingen ønsket dette fra kommunenorge. Kommer dette ønske om endring kun fra de som er sjalu på oss for lange ferier? Men så bli lærer da! La meg se deg takle presset jeg står i hver dag! La meg se om du klarer å tenke klart etter 6 timer sammen med elever, høyt læringstrykk og mye uro rundt deg. Da må jeg nemlig sette med ned for å planlegge neste dag. Eller skrive pedagogiske rapporter, eller lage ukeplan, eller rette prøver.

Jeg er så opprørt av hele greia. Jeg er ny i yrke mitt. Stolt av det. Jeg leter helt villt etter informasjon om hvordan det kommer til å bli, dette de bestemmer. Men jeg forstår ikke så mye. Det jeg har forstått er at de vil vi skal være på skolen i 7,5 timer hver dag. Men hva av denne tiden disponerer jeg selv? Og hvor mye av tiden skal ledelsen bestemme hva jeg skal gjøre? Kan de plutselig bestemme at jeg skal ta en vikartime, uten å betale meg?! Får vi overtid som andre arbeidstakere hvis vi jobber mer? Hva skal vi gjøre hvis vi faktisk sitter med en hel haug å gjøre, men ikke tid? Skal vi bare drite i det, og dra hjem? Jobbe gratis?

Jeg kjenner at jeg er fortvilet over de som bestemmer. Hvor mange tusen lærere finnes? Hvorfor hører de ikke på oss?? Hva er vitsen med fagforening hvis de ikke hjelper oss når vi virkelig er i protest??

Sliten og kvalm

Jeg sitter på arbeidspulten min og prøver å få hodet over vann. Det er slikt det føles vertfall. Dungen av arbeid som jeg må gjøre bygger seg opp, og jeg merker at jeg blir fysisk kvalm av og tenke på alt jeg har å gjøre. Det være seg planlegging av timene, forberedelse til utviklingssamtaler, lekseplaner, lekse i fagene mine på andre trinn og meldinger jeg må sende hjem. Hun jeg deler klassen med er blitt sykemeldt, og jeg har fått ganske mye mer å gjøre. Noe som merkes på kroppen, og på nattesøvnen. I går måtte jeg tvinge meg selv til å ikke ligge å tenke på hvordan jeg skal fikse den mattetimen på torsdag, der jeg har oppdaget at bare halve klassen henger med på temaet.

I tillegg er jeg livende redd for at jeg skal glemme noe. Kvaliteten på timene mine har sunket betraktelig etter at jeg fikk mange flere timer å planlegge. Jeg klarer ikke å ha så mange forsøk som jeg ønsker, og merker at jeg er redd elevene mine kommer til å bli skuffet. Dvs, jeg VET de kommer til å bli skuffet. Men det får bare være slik nå. Jeg har ikke tid denne uken. I går gikk jeg hjem klokken 18.30, etter 10,5 timer med kanskje en time pause totalt.

Dette ble en klageblogg. Jeg vet det, men jeg måtte bare få det ut. Jeg elsker jobben min. Å være sammen med elevene mine. Lære de ting. Men det er mye press, og altfor mye som skulle vært gjort nå. Takk Gud det bare er litt over en uke til påskeferie..!

Kampen mot KS

Som nyutdannet lærer er det mye som går meg hus forbi. Hvordan en reserverte datamaskinene, når de fastsatte prøvene skal være, når komitegruppen min skal møtes, når klubbmøte er, hva vi skal snakke om på fellessamling, er alle viktige ting som jeg dessverre trenger hjelp for å huske på. Det går ikke så raskt alltid hos meg. Jeg trenger mye tid.

Da er det godt at det er lærer jeg er blitt, for vi har det jo nemlig slik at vi får avspasert den tida vi bruker som for andre er overtidsbetalt. Og tanken på sommerferien gir meg håp i hverdagen min. "Jeg gir på ekstra nå, så får jeg hvile i juli." Det gir meg styrke til å kunne sitte noen timer til og planlegge en kanontime inne i 5. klasse.

Da jeg begynte som lærer i høst, hadde jeg mildt sagt ikke peiling på hva jeg gikk til. Joda, jeg hadde jo jobbet som vikar før. Men å jobbe som fast lærer er noe helt annet! Jeg var meldt inn i Utdanningsforbundet og møtte opp på klubbmøte fordi alle andre var der. Jeg forsto ikke helt hva fagforeningen vår drev på med. Da saken om endring av arbeidtidsavtalen kom opp, ble den nesten flirt bort av lederen. "Dette kan de ikke gjøre. De lange avspaseringene våre er jo nesten det eneste som er attraktivt med yrke vårt." Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke forstår alt hva denne saken handler om. Det jeg har forstått er at KS vil la det være opp til hver enkel rektor å bestemme den tiden lærerne skal være på skolen og jobbe. (Den bundne tida). Rett meg hvis jeg har skjønt feil. Dette vil igjen føre til at rektorer kan bestemme at lærere skal jobbe fra 8 til 4, og ha 4 ferieuker. Som alle andre yrker.

Min første reaksjon var som min klubbleder, jeg reagerte med vantro. Snakker vi virkelig om at lærere skal jobbe i feriene? Når elevene ikke er på skolen?? Hva i all verden er vitsen med det? Vår skole begynner halv 9 og er ferdig kl 2 nesten hver dag. Mener de at jeg skal rekke og ha fellesmøter, teammøter, rette lekser og forberede undervisningen på 2 timer?? Eller skal vi ikke ha møter lengre? Kanskje vi bare skal gå direkte til undervisning og planlegge opplegget sammen med elevene. Det blir fint. Går hånd i hånd med medbestemmelse. Og lekser, de kan vi vel bare droppe. Eller så kan elevene gjøre dem, og rette dem selv. Det samme gjelder prøver. De kan ta prøver, så kan elevene rette dem mellom seg. Det blir kjempebra....

Jeg er kanskje nyutdannet, men jeg ønsker å være en profesjonell lærer! En god lærer som kommer forberedt til timene. En som har tid til å finne på noe litt annerledes til naturfagstimen. (Slik som i går. :) Jeg må bare fortelle at 7.-klassingene mine satt som noen tente lys og høre på.) Jeg vil samarbeide med kollegaene mine på møter, der vi snakker om gode undervisningsopplegg, der vi diskuterer resultater av de nasjonale prøvene.

Jeg skjønner ikke hvorfor de vil endre måten vi arbeider på! Vi er lærere! Vi vil jobbe når elevene trenger det. Vi MÅ jobbe da! Jeg syns dette sitatet var så bra: "At lærere jobber på sommeren, er det samme som at brøytebilsjåførere brøyter på sommeren." Sykt godt sagt!

Stå på lærere! Vi må løfte hodet høyt, vise alle at vi er stolte lærere. Det er vi som vet best hva som skal til for å utdannet framtidens Norge!

Kjære 7.-klassingene mine!

Dere vet det ikke enda, men jeg sitter her og planlegger et kjempeopplegg for dere imorgen! Jeg har akkurat vært på kurs, og lært hvor viktig det er å fange deres oppmerksomhet. Og nå skal jeg prøve noe så spenstig som å slukke lyset, tenne stearinlys og ha på stemningsfull musikk, mens jeg forteller. Jeg både gruer og gleder meg, må dere vite.

Jeg er mest redd for at dere skal syns det er teit, og bare boykåtte hele greia. Eller gjespe og ikke følge med. Men jeg er nok like redd for at dere skal begynne å bråker og avbryte meg så jeg ikke får fortalt det jeg skal fortelle.

Jeg kommer nok til å ligge våken og tenke litt på dette i kveld. Tenke på hva jeg trenger å ha med meg inn til dere, hva jeg skal ordne før dere kommer inn til timen. Planlegge nøyaktig hva jeg skal si og fortelle dere. Jeg håper at jeg klarer å vekke deres oppmerksomhet og lærervilje. Dere må vite at jeg prøver mitt beste..! Men jeg skulle også ønsket dere visste hvor mye mot det kreves av meg å gjennomføre det.

KAOS!

Det føles ut som det er kaos overalt!

Kaos på arbeidsplassen min.
Kaos i planene mine.
Kaos i leksene.
Kaos i prøvene.

Det er kaos, og jeg har ingen kontroll over noen ting lenger. Jeg gir prøver, men glemmer av hvem som er syke slik at de kan ta dem når de kommer. Jeg legger prøvene fra meg en plass, og glemmer hvor de lå. Jeg glemmer å ta inn norskboka med leksa, og har ingen oversikt over hvem som egentlig får gjort leksa. Jeg vet ikke om jeg har utstyret til å gjøre neste forsøk i naturfag, og om jeg i det hele tatt kan få tak i det. Jeg vet ikke engang om jeg rekker å lære alt jeg skal lære elevene før sommerferien, eller til og med hvordan jeg skal lære bort alt..

Jeg føler meg som en elendig lærer!!

Det fins ingen fasit

Som lærer er det en hel haug med valg som må tas i løpet av en dag. Noen valg har du god tid på å ta, mens andre valg må du ta i løpet av noen sekunder. Det er ikke lett å vite hva en skal bestemme til tid og utider. "Kan jeg vaske av tavla?" "Kan jeg sitte på gupperommet å løse denne oppgaven?" "Kan jeg gå på do?" Helt uskyldige spørsmål som jeg hele tiden må ta stilling til. Og her er det ingen fasit. Det fins ingen som kan lære meg hva jeg skal svare på de ulike tidspunktene. Jeg må faktisk bare stole på min egen dømmekraft og være åpen på at jeg kan ta en feil avgjørelse. 

De litt større valgene virker ofte lettere. Hvordan skal jeg undervise om brøk nå? Hva skal være målet for disse timene? Hva skal vi lære i naturfagen i dag? Men her må jeg også stole på meg selv og på at jeg som pedagog har nok kompetanse til å ta disse avgjørelsene også. 

Som lærer er det bare til å lære seg å ta avgjørelser. De kommer nok ikke til å være de rette, men de kommer til å bli tatt. Og det er bedre at vi gjør noe, og at det blir feil noen ganger, enn at vi ikke gjør noe i det hele tatt.